En reise med brennesle, Japan og togflukt

Korte år lange dager er en monologforestilling som forteller om Samir Madad sin tunge flukt fra Afghanistan som førte han til lille Norge, norske besteforeldre og å feire jul. Han forteller også om da han oppdaget hiphop og opptrer også med egene låter. 

 

Jeg likte måten han starta showet sitt på, han fikk virkelig publikum til å føle seg hjemme, Jeg følte virkelig han la merke til oss spesielt da vi fikk te før det starta og da han ville ha navnet vårt på en postit-lapp. Og så gikk over til å fortelle om hvordan postit-lapper starta som en mislykket oppfinnelse, men at det er akkurat det som gjør de bra. Jeg tror han mente at om folk tror de er mislykka eller uperfekte, er det akkurat det som gjør de perfekte og unike.

 

Brennesle-teen var også med på å dra meg inn i stykket og fikk det til å føles ekte, fordi brennesle var med i stykket på ulike måter, både på godt og vondt.

 

Måten han introduserte låtene sine før han sang dem syntes jeg også var veldig kult, hver sang hadde en betydning i fortellingen. Pluss at han gjorde forestillingen i min mening mer sammenhengende ved at han introduserte det japanske språk i starten og bruke ord fra det til å beskrive ting han har opplevd.

 

Scenen var dekorert med planter og møbler som fikk det til å virke hjemmekoselig, som en liten leilighet nesten. Det samme rommet funket også da han fortalte om hvordan det var hos besteforelderene hans. Jeg likte måten han brukte rekvisittene for å ta oss med på reisen, som da han brukte stolene for å lage tog eller biler, og at han tok plass og brukte hele scenegulvet. Jeg likte også lyset som endra seg med fortellingen, og satt stemningen.

 

Samir snakka på en måte med oss, og virkelig tok oss med på reisen hans. For eksempel på togturen. Da han fortalte følte jeg at jeg var der. Jeg så for meg alle familiene som ble tvunget vekk fra hjemmene sine og inn i det ukjente. Hvordan foreldrene var redde, men sikkert ikke kunne vise det for å ikke gjøre barna reddere enn det de allerede var, og hvordan dette er noe mange mennesker fortsatt opplever.

 

Det var en viktig historie han forteller, men klarte fortsatt å dra inn humor elementer. Historien hans lærte meg om hva som virkelig betyr noe.

 

Marie Borgeteien (15 år)

 

Regissør Hedda Sandvig Med Samir Madad Musikk Samir Madad Scenograf og lysdesignar Agnethe Tellefsen Musikkonsulent Beatur Lydteknikar Anders Siegrist Oliver Inspisient Cici Henriksen Produsent Anja O. Kjærnli

foto: Dag Jenssen

Produsert av SPKRBOX

Det norske teatret