Å leve videre

Er det virkelig verdt å leve videre etter en hendelse som kommer til å være grunnen til at livet ditt blir slik det blir?

Når du skal på byen, på date eller feire at du har fylt et år, eller, overlevd et år til? Uavhengig av traumene og de uendelige tankene om at en skal til å dø igjen, finner en jente, som kun var 17 år da terrorangrepet på Utøya fant sted ut etter 12 år at det er verdt å leve videre, og som sagt, kommer det ikke gratis. Den 1 time og 10 minutter lange monologen fra perspektivet til en søster som mistet broren og selv var på Utøya, tar for seg selve hendelsen, dyrebare minner og ikke minst hvordan det er å leve videre.

Tar for seg den avgjørende hendelsen og livet videre

Det aller første publikum blir vitne til når oppsetningen starter, er skuespilleren som går frem og tilbake på scenen mens hun gjentar en beroligende pusteteknikk som hun lærte av broren sin. Dermed startet forestillingen rett med terrorangrepet den sommerdagen i 2011, og i in medias res, noe som gjorde at spenningen var oppe sekundet forestillingen startet. Senere får vi vite at dette kun var starten på hendelsen som virkelig gjorde inntrykk på hovedpersonen. Hovedpersonen mistet nemlig broren da de flyktet under terrorangrepet og var alene til to politimenn fant henne. Skuespilleren forteller og beskriver hvordan søsteren måtte gjemme seg til det ble mørkt og tisse på seg for å holde varmen. Hun formidler redselen og skrekken veldig godt, men alt hun tenker på er hva som har skjedd med broren. Vi får til slutt vite at broren ble alvorlig skadd, og søsteren gjenkjente han kun på den uforglemmelige tatoveringen av en drage som dekket hele leggen.

Senere opplever søsteren noe hun aldri kommer til å glemme; gå inn i rommet der broren ligger klar til å dø. Hele hennes opplevelse av dagen broren hennes døde kommer frem i stykket, og savnet hun har over broren kommer tydelig frem i hennes fremtidige opplevelser. Hun vil ikke bli sett på som den som overlevde Utøya, og derfor er det ikke noe som kommer frem når hovedpersonen møter nye folk, men dette er også en av grunnene til at vi ser henne slite med alle traumene hun stenger inne i seg selv. Det virker til og med som at det avslutter flere nye forhold og vennskap enn å skape nye. I tillegg til dette består forestillingen av litt av et lyd- og lysshow. Under oppsetningen varierer det hvor lysene skinner og hvor mye lysstyrke som blir brukt. Det gjør det enklere å fokusere på hvor hovedpersonen snakker fra, i tillegg til å skjønne hvilken situasjon hun befinner seg i – når hovedlysene er avskrudde og det for eksempel kun lyser fra teltet hvor hovedpersonen befinner seg kan man tenke at det er et slags tankereferat, mens når hele scenen blir opplyst er det ofte en situasjon som blir gjenskapt og har skjedd i sammenhengen med 22. Juli. Oppsetningen spilte også melodier og lydspor, som for eksempel hjerteslag og lyden av pust, noe som gjorde forestillingen mer levende i tillegg til det avanserte og gode skuespillet.

Scenografien bærer minner

Oppsettingen startet med selve opplevelsen av 22. Juli, men fortsatte med innslag og minner med frustrasjon og sorg. Altså, uansett hvor fortellingene fant sted, var det på den samme scenen under samme scenografi. Det inneholdt et telt, for å illustrere at dette faktisk var en sommerleir på Utøya, annet turutstyr, inkludert soveposer og lys for å lyse opp scenen. Rekvisittene ble brukt under forestillingen, for eksempel ved å strø ut soveposer, og det hjalp publikum til å se for seg situasjonen og sette seg inn i hvordan en uskyldig telttur kunne forvandles til døde kropper så langt en kunne se.

Den gjentakende scenografien, og at det fant sted i en studioscene – en ganske enkel scene, ofte i sort – gjorde at jeg kunne tolke hovedpersonens opplevelse. Uansett hva som ble fortalt, og hvor i tiden hovedpersonen befant seg psykisk, var scenografien lik, eller at hun fortsatt var på Utøya mentalt. Altså, at hun ikke enda hadde gitt slipp på den traumatiserende opplevelsen, inkludert at broren døde. I løpet av forestillingen følger vi søsteren mens hun kommer over dødsfallet, men jeg tenker at dette kan symbolisere at vi følger hennes tankegang og hvor hun er mentalt. På slutten av monologforestillingen får vi vite hvordan hovedpersonen har det i dag og hun avslutter med å løsne tapen som er festet på gulvet, og trå ut av boksen hun hadde satt seg selv i siden sommeren i 2011.

Rørende og sterkt skuespill

En kan mildt si at skuespillet gjorde stort inntrykk. Som en som praktiserer teater en til flere ganger i uka, var skuespillet et av mine hovedfokus under oppsettingen, og siden det er en monolog blir skuespillet spesielt imponerende. Etter opptredenen, kan jeg si at det føltes ut som jeg kjente hovedpersonen personlig, i hvert fall hennes historie, på grunn av det levende skuespillet. I monologen kom det også frem at hovedpersonens følelser og bekymringer var ukjente for venner og familie. Skuespilleren spilte karakteren ungdommelig og engasjert, og det gjorde at en sterk personlighet kom frem i stykket og det ble enklere å relatere til de ungdommelige erfaringene når skuespilleren presenterte dem med engasjement og følelser. Eller var det tydelig at sterke følelser kom frem. Stykket har et alvorlig tema, som kommer frem som mer enn alvorlig når du hører det fra en som opplevde det. Når de mørkere minnene og traumene kom frem i stykket, ble vi møtt med en fremførelse som inneholdt ekte tårer, både fra skuespilleren og publikum, og store ord og rop, som kunne minne om en desperat nød etter at noen skulle høre om situasjonen hovedpersonen befant seg i og tankene som førte med. Kort sagt, var skuespillet ekte og rørende, med imponerende innslag. Til slutt følte jeg meg så påvirket at jeg, en liten stund, kun fikk til å sette søkelys på hvordan skuespillerens tårer landet på genseren hennes.

 

Av Mari Kristensen Kvale (15 år)