Historier om å (ikke) komme hjem

Selv er jeg født i Norge, oppvokst i Norge, og bodd i denne norske boblen av luksus og uvitenhet om den urettferdige verden utenfor. Ja, jeg har sett dokumentarer som skildrer de tøffe realitetene andre land møter hver eneste dag, men aldri har en truffet meg så hardt som ‘Historier om å (ikke) komme hjem’ gjorde.

Stykket starter med den vakre men likevel øyeåpnende dokumentaren om livet i Guatemalas rødsoner, hvor voldelige ‘ganger’ preger innbyggernes sikkerhet og velvære. Istedenfor å rekruttere unge til å delta i farlige ‘gangs’, lærer unge Cheez barn og eldre å danse breakdance. En skulle tro dette var høyt verdsatt og respektert av hele samfunnet i Guatemala, derimot truer dette livet til Cheez og hele breakdance samfunnet, da flere begynner å danse breakdans, enn å bli med i ganger. Dokumentaren er utrolig følelsesvekkene som etterlater publikum rørt, inspirert og gråtene.

Etter selve dokumentaren møter vi Gato (et tidligere medlem av Cheez sin breakdans gruppe), Niko og Piero. De forteller hverandres historie, både muntlig og gjennom dans. Vi får vite deres ‘opprinnelse historier’, deres forhold til hverandre og hiphop/breakdance, og Gatos hjerteknusende situasjon. Alt blir altså så mye mer ekte, både å se dem breakdance ‘in real life’, snarere på skjerm, men også å se Gato opptre og fortelle sin historie når han står fysisk foran oss.

Hele forestillingen setter altså innmari inntrykk på en, det er noe man kommer til å huske i lang tid framover. De tar opp flere viktig temaer, slik som livet i Guatemalas rødsoner, som absolutt blir snakket for lite om. Vi får virkelig se hvor viktig dans er for samfunnets velvære, ikke bare som kunst/uttrykksmiddel, men også hvordan dans gleder andre utenfor hiphop miljøer, inkludert meg.

Aurora (15)

 

Foto: Kristian Glomnes, Seanse