Veslefrikk med fela

Da jeg kom inn i salen, klar for å se på Veslefrikk med Fela forventet jeg at skuespillerne ville inkludere de små, og jeg ble ikke skuffet. De startet det hele med å spørre barna om de satt komfortabelt og om de var klare for skuespillet. Da kom det enstemmig fram at de var helt klare, alle barna hadde ropt ut «ja» de var mer enn klare for musikk og spenning. Veslefrikk ble framstilt som energisk og skuespilleren, Vetle Springgard holdt kontakt med de små gjennom å snakke med dem som om de var del av det som skjedde, og med direkte øyekontakt. Hver gang Veslefrikk ble skremt, var skuespilleren rett på med å slenge rundt på alle ledd i overdrevne men humoristiske bevegelser slik at barna var engasjerte, dette fikk dem også til å være interesserte igjennom det hele. Det var mye fele, gitar, dans og «turn» involvert. Grunnen til at jeg puttet gåseøyne er fordi dette var mer en kreativ måte å svinge seg selv rundt på enn det turn er, men nå og da var det også turn involvert. Da den kvinnelige skuespilleren, Margit Myhr, kom ut i kostyme som dekket styltene hun hadde på stupte Veslefrikk kråke baklengs. Dette kostymet skremte også noen av de små, men de skjønte fort at kvinnen ikke var farlig da hun sa nettopp det i en stemme man bruker for å kose med valper, som fikk de små til å le bort den tidligere skrekken. Og da Veslefrikk skulle til byen var han så lei seg fordi det var så ensomt, så han sa til de små; «da kan jo dere danse med meg!». Dette var barna helt med på, og de fire som ble plukket ut lo som bare det igjennom hele deres korte karriere på scenen. Da jeg kikket bort på barna som hadde blitt plukket ut så jeg at de virket enda mer interesserte etter de hadde vært på scenen med skuespilleren. Og de barna som satt ved siden av var enda mer spente, de virket som om de håpet å bli plukket ut som nestemann opp på scenen. I gjennom det hele var salen prydet med vakker fiolin og gitar musikk, spilt av Erlend Apneseth, som også innimellom var med i skuespillet som en karakter sin stemme i bakgrunnen.

Av Sandra Aadalen

Foto: Monica-Valsø-Nestvold