Gjøkungen

Gjøkungen er en musikalsk reise gjennom livet til en ensom og annerledes gjøkunge. Fuglene er representert via hatter som Andrea Rydin Berge og Sebastian Haugen-Markussen har på seg. Det lille unntaket fra dette er Knupp og Dupp, som kun er to bamser. Allerede da gjøkungen blir klekket blir den kritisert; «Du er jo alt for stor!» blir ropt til den. Gjøkungen synger ikke vakkert slik som søsknene dens, Knupp og Dupp. I en av de mange sangene synger Gjøkungen «sliter og trøtt, det er jeg støtt.» Dette er nok fordi den blir alltid rakket ned på og får nok følelsen av at den ikke er normal eller bra nok. Mamma og pappagjøken sammenligner Gjøkungen med andre fugler, et eksempel er da de sier at den er måkete da den prøver å synge. Men Gjøkungen forstår ikke hvordan den kan være måkete, den har jo ingen hvite fjær? Den blir også kalt for bråkete, men den forstår ikke hva det er. Etter hvert forlater Gjøkungen redet i søken av å forstå hva den egentlig er, på denne reisen møter den en hakkespett og en ugle. Uglen tuter trist og sier «Å, om jeg kunne ha sett, da ville jeg så gjerne se en gjøk. Men jeg har ikke noe syn, så gjøken måtte vært magisk.» Dette får Gjøkungen til å fundere, den virker ikke helt klar over at den selv er en gjøk. Etter en stund triller den på uglen sine øyne, og det viste seg at uglen kun hadde hatt lukkede øyne hele tiden. «Å! du er jo en magisk gjøk!» sier uglen frydefullt. Dette gjør at Gjøkungen blir spesielt glad, den innser at en gammel og klok ugle selv sier at den faktisk er en gjøk. Etter dette begynner vinteren og komme, og Gjøkungen gjør som alle andre gjøker, den trekker sydover. Ned til varme Afrikas Savanne reiser den. Her ser den løver og elefanter, ja til og med giraffer som danser. Dette er jo ikke hva dyr gjør til vanlig, og dermed innser den lille (store) Gjøkungen at det er greit å ikke være helt som alle andre.

 

Av Sandra Aadalen

Foto: Øyvind Warp