En forestilling oppi skyene

Det er fredag og klokken er 10:00, foran meg har jeg to benker som er stappa med små barnekropper og voksne som passer på. Vi skal se på «Spurv.» Før vi gikk inn i salen fikk vi beskjed om at vi skulle la barna være så aktive som de ville under forestillingen.

Bak alle disse barna og voksne satt jeg som 18-åring, ikke har jeg sett eller opplevd masse barne-teater. Jeg hadde heller aldri sett for meg at jeg selv skulle sitte under nettopp denne forestillingen med den samme intensiviteten som barna som satt foran meg.

Forestillingen starter med at tre skuespillere beveger på noen fugler, seg selv og barna. Vi ser også noen musikere som spiller live musikk bak, på første rad er barna allerede oppslukt. Noen av barna så nesten ut til å være i en hypnose, der de satt med åpen munn og et klistra blikk. Slik satt de gjennom hele forestillingen, i hvert fall nesten. Underveis ble det lagt til rette for at barna selv kunne være med på å forme forestillingen, med at de ble tildelt forskjellige gjenstander og full frihet.

Personlig opplevde jeg det hele som magisk, ikke bare fordi jeg ble så oppslukt av at barna ble så ivrige, men fordi jeg synes skuespillet og konseptet var så bra. Skuespillerne var så fantastiske der de bevegde seg på mange forskjellige akrobatiske og rolige måter.  Spesielt vil jeg peke på dynamikken som ble brukt her, for skuespillerne brukte alle forskjellige nivåer, det var også temposkifter som skjedde og en gjentakelse av forskjellige bevegelser. Kroppene ble brukt på mange forskjellige måter, blant annet til å etterligne spurver. Rart nok, var dette både humoristisk for de små og de store. Ikke bare brukte de kroppen, men også grimaser. I tillegg til denne bruken av kropp og ansikt, ble også rekvisitter brukt på mange måter. Blant annet var det et rede som «fløy» opp i været, ett pledd og noen hånd-dukker ble til levende fugler som fikk mat. På toppen av det hele var det også fantastisk musikk, som var prikken over i-en og som la grunnlaget for stemningen.

Fra starten til slutten skjedde det mye, på scenen, blant skuespillerne, blant musikerne, blant publikum og i «skillet» mellom disse. Barna som starta litt usikre endte opp med å gå på scenen, klappe, spille og danse med. Nettopp dette «bruddet» mellom salen og de som står på scenen var helt magisk og jeg tviler på at det kunne ha skjedd om noen andre hadde stått på scenen, så kudos til Teaterfot. Ikke bare tror jeg de fikk fjerna dette «skillet,» men de fikk også vise at alle barn ser forskjellig på teater. Enkelte velger å ta del i stykket, mens andre liker best å se på; alle lager sin egen historie og tanker under stykket, og nettopp det er veldig viktig og fint å huske på.

At jeg satt blant publikum klokken 10:00 en fredag morgen og skulle se forestillingen «spurv» er jeg veldig takknemlig for. For forestillingen åpnet ett nytt øye hos meg, nemlig for teater for de yngste. Jeg fant ut at barne-teateret ikke nødvendigvis bare er gøy for de aller yngste, men at det kan være vel så underholdende for meg som 18-åring. Så om forstillingen tilfeldigvis skulle være på turne hos deg der du bor, da hadde jeg ikke stilt spørsmål om å se den.

Randi Nordihus

Foto: Andrea Haugerud Hovik