Lullaby / Panta Rei Danseteater
Koreografi del 1: Anne Holck Ekenes & Pia Holden
Koreografi del 2: Hélène Blackburn
Komponist: Sverre Indris Joner
Musikere: Gustavo Tavers og Sverre Indris Joner
Dansere: Robert Guy, Johnny Autin og Matias Rønning
Lysdesign: Joakim Brink
Kostymer: Caroline Drønen Ekornes
Målgruppe: Fra 13 år
«I 2002 definerte George Bush Iran, Irak og Nord Korea som ondskapens akse. Han gav ikke mye rom for kompleksitet i kulturen og befolkingen. Kirkelig kulturverksted reagerte på uttalelsen og gav ut en plate med flere vuggesanger og umuliggjorde stereotypen. I stykket beveger vi oss bort fra fokuset på land og nasjoner og over i hvordan brutalitet og maskulinitet ofte henger sammen, men at naken sårbarhet også følger – og noen ganger humor.»(Panta Rei Danseteater)
Lullaby er en energisk danseforestilling med tre mannlige utøvere på scenen. Det startet med én mann på scenen og to musikere – en som spilte cello, og en som spilte piano. Kort tid etter kom de to andre danserne. Til tider stoppet pianisten å spille, og begynte å trampe, steppe og lage ulike lyder med hendene sine. De spilte klassisk musikk, og meget dramatisk da det passet inn. Det var intimt og de danset veldig synkronisert. Musikken, vokalene og kroppspråket deres bidro til å forsterke stemningen.
Plutselig startet de en konflikt, og det ble vist tydelig at de var uenige. De slåss med hverandre med dans, og det så veldig realistisk ut. Det fikk hele salen til å lure på hva som egentlig hadde hendt. Det var godt samspill. De danset en slags blanding av moderne dans og ballett. De brukte store og raske bevegelser, og elementer som reflekterte personligheten deres.
De brukte masse stoler i stykket, og brukte dette veldig godt som et eksempel på noe som kunne være et venterom eller et tomrom. Det kan også sammenlignes med hvor mange personer som dør eller blir borte. Hvor mange personer som egentlig skulle være tilstede. Skulle det egentlig være de tre danserne på scenen eller 50 til? Hvor er de blitt av? Det er det Panta Rei Danseteater prøver å få fram med disse stolene. Litt utover i stykket begynte den ene danseren å kaste stolene på hverandre, rope og skrike. Det lagde en voldsom lyd som fanget oppmerksomheten til de fleste. Det kan være et symbol på alle menneskene som blir undertrykt, ignorert eller drept.
Stykket ble delt inn i to deler. Den første delen var ganske seriøs med mye slåssing og dyster stemning. Den andre delen var litt mer artig og underholdene, og skapte god stemning. Det kan være litt forvirrende å vite hva som skjer dersom man ikke ser den dype meningen bak det. Overgangen ble litt brå, men det forklarer hvordan alt kan gå fra å være bra til dårlig, eller omvendt.
Da de kom ut igjen til del to, var de kledd i dress og alt hadde snudd seg. De kom inn med godt humør og hadde med to små hvite stoler hver. De brukte disse stolene veldig kreativt, og noen ganger plagde hverandre ved å «stjele» stolene fra hverandre. Deler av stykket snakket den ene danseren på fransk. Omtrent 2/3 forsto ikke hva han sa, men vi forsto litt av det han mente med kroppspråket. Han sa det på en måte som ga oss en følelse av seriøsitet og sårbarhet. Plutselig begynte to av danserne å telle på fransk og engelsk, og hadde et lite teselskap. Det forvirret publikum enda mer. Noen ganger viste de oss peace-tegn, visuelle tårer, knuste hjerter og «dummet» seg rett og slett ut. Danserne hadde veldig god kommunikasjon med publikum. Litt flørting ble det også!
Etter en samtale med en av koreografene, Anne Holck Ekenes, forklarte hun litt hva de tenkte da de satte opp denne forestillingen. Hun fortalte at det som ble fremstilt også kunne sammenlignes med de fleste verdensproblemene, og at «Lullaby» satt fokus på virkeligheten på mange måter. Hun snakket om at det var relevant nå, fordi terrorgruppen IS eller andre terrorgrupper som er voldelige og brutale, kan brått miste makt dersom de blir latterliggjort på en måte de misliker. Alt kan endres veldig raskt. Akkurat som tomme sko og eiendeler var et tegn på tomrom og død under andre verdenskrig, kunne disse stolene som ble brukt i stykket være et tegn på menneskeheten.
Sceneografien var interessant, godt tenkt og gjennomført. Bruken av musikk, lys og røykmaskin satte virkelig stemningen. Det som var litt vanskelig var å finne politikken som ble beskrevet. Det var også absurd, og man kan bli veldig forvirret dersom man leser beskrivelsen, ser stykket og så går ut igjen. Det var kanskje litt vanskelig å finne den dype meningen bak stykket for de yngre.
Det var en god forestilling med dyktige dansere. Sterk innlevelse og tekniske virkemidler gjorde at stykket hang godt sammen. Det var fint at de hadde noe variasjon som fikk publikum til å tenke litt om hvorfor ting er og blir slik som det blir. Det skapte en seriøs, humoristisk og positiv oppmerksomhet og nysgjerrighet hos publikum!
In 2002, George Bush defined Iran, Iraq and North Korea as the Axis of Evil, leaving no room in his statement for any nuance concerning their respective cultures or their people. Kirkelig Kulturverksted, a record company, reacted to Bush’s statement and released a CD consisting of lullabies from «the axis of evil» in an attempt to prevent the stereotypes promoted by the then President of the United States taking hold. That recording was the start of Scenekunst Østfold and Panta Rei Danseteater journey with the creation of Lullaby.
For this creative process they have shifted the focus from the different countries mentioned in that speech to one looking at how brutality and masculinity often go hand in hand, with naked vulnerability and humour close behind.
