Fisker klatrer ikke i trær

Silje_og_Stian_Brageteatret_61

Dette er en forestilling med dans. Forestillingen demonstrerer frustrasjonen, sinnet og redselen ved å ha og det å være knyttet til en med diagnosen autisme. I stykket møter vi Stian med diagnosen autisme og vennen hans Silje. Silje mister tålmodigheten og bryter sammen når hun ikke får kontakt med Stian.

De to skuespillerne viser ved hjelp av dans vanskelighetene med autisme. Stian viser hvordan han stenger seg inne i en boks for å sette opp et skjold rundt seg. Silje viser hvor frustrerende og vanskelig det er å prøve å hjelpe eller det å være venn med noen som ikke viser følelser tilbake selv når man hardt prøver å få kontakt med dem. Det er like vanskelig for Silje som for Stian, når Stian ikke er tilstede mentalt.

Forestillingen fremfører et veldig viktig tema, som da er autisme, og mentale sykdommer. Det er viktig å få publikum til å forstå hvordan det er, og få fokus på det. I stykket hadde de også med Super Mario. Stian kjente seg igjen i denne karakteren. Han lekte med og spilte Super Mario. Vi tolker det som at han kan kjenne seg igjen i denne karakteren. Siden noen med autisme føler at de er i en annen verden, og ofte repeterer ting. Derfor kan det være vanskelig å få kontakt med dem, som Silje prøver å gjøre med Stian. Det er litt vanskelig for en som kanskje ikke har hørt om diagnosen, å skjønne stykket. Det er å vise en historie gjennom dans, som er vanskelig å gjøre. Stykket passer antagelig best for en voksen aldersgruppe.

Forestillingen var veldig følelsesladet og veldig relevant. Vi fikk innblikk i mange sine liv og et annet perspektiv på sykdommen autisme. Måten de viste det på ble litt ensformig og forvirrende, men allikevel var det fint å se på. Ansiktsuttrykk og blikk virket veldig troverdig og ekte. Det var noe man virkelig la merke til. Man kan se tomheten i blikkene til Stian, og det gjør alt mye mer virkelig. Slutten på forestillingen etterlot oss med en lett forvirring og var litt uklar. Tittelen ”Fisker klatrer ikke i trær” får oss også til å stusse? Hvor kommer den fra?